Publisert på nett 20. januar 2017 av Mari Hvattum.

«1800-tallets arkitektoniske hjemlengsel ble mer enn noe annet til en diskusjon om materialer. Klassisismens pussarkitektur var impregnert med assosiasjoner til 400 års dansketid. Man lette etter et annet materiale som kunne representere og iverksette den nye norske nasjonen»

«Det var denne materialverismen – insisteringen på et ’sannferdig’ forhold mellom konstruktive materialer og arkitektonisk uttrykk – som gjorde at en så åpenbar import som for eksempel sveitserstilen kunne forsvares som en ’norsk’ arkitektur.»

«Etterhvert som den ’norsk-norske’ purismen grep om seg utover 1870-tallet var sveitserstilen imidlertid ikke norsk nok.»

«Gjennom å studere rotekte norsk trearkitektur ubesudlet av ’utlændighed’ kunne man finne fram til en ny norsk arkitektur – en fordring som som kjent ga seg uttrykk i århundreskiftets dragestil og tømmerromantikk. »

"Men stedstenkningens geografiske determinisme er ikke uproblematisk. Den tenderer mot en statisk forståelse av stedet som noe ’ferdig’ – noe som allerede har sin genius loci fastlagt en gang for alle – klar for iverksettelse i bygget form. Den synes dessuten å legge overveldende vekt på ett enkelt aspekt ved stedet, nemlig det visuelle. For på tross av interessen for materialitet og rotekthet, koker diskusjonen ofte ned til stedets visuelle særtrekk – ikke minst i etterkrigstidens stedstenkning. Er dette fruktbare innfallsvinkler? Er ikke arkitektur med på nettopp å skape steder, like mye som den synliggjør gamle? Og er ikke stedet definert vel så mye av hva som foregår og har foregått der, som av hvordan det ser ut? Stedstenkningen har en tendens til å redusere arkitekturen til en slags illustrasjon av allerede eksisterende (visuelle) forhold, ikke en aktiv skaper av nye. Det ligger en essensialisme i dette tankegodset som er problematisk, ikke minst i lys av de senere tiårenes utpregede skepsis til forestillinger om ekthet og opphav."

«Når vi kan jobbe i Tokyo og bo i New York – når vi kommuniserer mer med venner på den andre siden av jorden enn vi gjør med våre egne naboer – da har det lokale og stedlige utspilt sin rolle, mente Mitchell.»

«I de historiske bysentraene – i det som Koolhaas med en elegant ondsinnethet kaller ’Lipservice’ – selges ’autentisk’ bykultur til turistene som en forsteinet karikatur.»

«Harvey å insistere på at stedet er en kulturell konstruksjon snarere enn en naturgitt betingelse, og at ethvert forsøk på å ’fryse’ stedet som en uforanderlig genius loci er dømt til å mislykkes.»

«Det ’autentiske’ stedet blir en salgsvare – bundet til sitt eget image, som et produkt til sin logo.»

«At landskapet er som et storskalamuseum, der forlengst avlagte driftsformer skal fortsette å betinge landskapsform og -uttrykk? I Norge er vi godt kjent med slik determinisme fra diverse estetiske veiledere brukt av sentrale og lokale myndigheter. «Utbyggingsområder skal avgrenses slik at de underordner seg hovedtrekkene i landskapet. Bebyggelsens volum og høyder tilpasses stedlige referanser»

«En rask gjennomlesning av norske kommuners estetiske veiledere – pliktskyldigst utarbeidet i henhold til Miljøverndepartementets T-1179 – viser en overveldende defaitisme der det vordende konsekvent underlegges det værende. Interessant nok gjelder dette uansett om det eksisterende vurderes som godt. I tettstedet Sætre på Hurumlandet, for eksempel, beskrives sentrumsbebyggelsen som «mangfoldig og broget», blottet for «klar logikk i fellesskap, uttrykk, form eller høyde. Plassering av enkeltbygg fremstår tilfeldig og uten å være styrt av noe overordnet planmål.» På tross av denne negativt ladete beskrivelsen nøler ikke veilederen med å oppfordre ny bebyggelse til å mime den gamle: «I videre fortetting i Sætre sentrum er det vesentlig å beholde den oppbrutte målestokken i den eksisterende bebyggelsen.» "Stedstenkningens mimetiske arkitekturforståelse framstår her i nærmest karikert form. Uavhengig av hvorvidt det er godt eller dårlig, skal det som er legge føringene for det som skal komme.»

«Dette er en tankevekkende strategi. Bare allerede eksisterende karaktertrekk anses som legitime formgivningsreferanser. Muligheten for at noe nytt kan finne sted er tilsynelatende utelukket. I et historisk perspektiv er dette interessant, ettersom så mye av den kanoniske kulturarven vi i dag forsøker å bevare er resultat av radikal kulturell import.»

«Identitet er ikke noe som kan spas opp av bakken som en garanti for rotekthet og autentisitet. Identitet er noe konstruert – bokstavelig talt noe bygget – som aldri står i et direkte eller et opplagt forhold til det som finnes fra før, hverken det naturgitte eller det kulturelle som har avleiret seg over tid.»

«Steder skaper ikke arkitektur, ihvertfall ikke helt av seg selv. Ofte forholder det seg faktisk motsatt: arkitektur skaper steder»

Les hele artikkelen i "arkitektur N"